(NOTE TO READER: The views and opinions expressed in this publication reflect the old sources’ points of view and not necessarily those of The Cake Factory.)

Jeg har, som jeg ofte gjør, lett rundt i gamle kilder igjen, og jeg har funnet ut at kvinner egentlig er noen ganske kjipe vesner. De må i alle fall ha vært det før i tiden, ellers hadde ikke fortidens klokeste menn skrevet om dem på den måten de gjorde. Og på samme måte som at kongenes ord var lov, var de smarte menns skrifter sannheten i deres samtid (hvis man ser bort ifra Galileo og sånt, men så langt frem i tid gidder vi ikke gå).

Skapelsesberetninger er alltid et lurt sted å begynne når man skal snakke om hvor fæle kvinner er, og jeg har funnet frem tre slike fra vår vestlige verden som kan hjelpe oss med å belyse problemet; Bibelen, Hesiods Theogonia og Platons Timaeus. Med andre ord; to religiøse skrifter og ett semi-vitenskapelig verk. Alle er altså meget pålitlige. La oss starte med den som er mest kjent for de fleste av oss.

De aller fleste ved hvordan Kristendommen mener verden ble til:
“I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud: “Det bli lys!” Og det ble lys.” (1. Mosebok, 1:1-3)
Ganske enkelt, med andre ord. Gud var en mann med mye makt! Jeg sier mann fordi i neste vers av samme bok står det: “Gud så at lyset var godt, og HAN skilte lyset fra mørket.” Så sånn var det.
Så lager Gud mannen først og deretter kvinnen fordi Gud ville “gi ham en hjelper” (1. Mosebok, 2:18). Dere vet; en slik som kunne passe huset, lage mat og vaske og sånt mens mannen leste avisen eller gjorde noe annet produktivt. Så fikk de to (Adam og Eva) bo i Edens hage – det fineste, flotteste sted på jord – på én betingelse: De måtte aldri spise av kunnskapens tre. Og hvorfor skulle de gidde det? De som lever i uvitenhet har det vel bedre enn oss andre. Det har i alle fall jeg erfart.

Én dag måtte jo selvfølgelig Eva – kvinnen – ødelegge alt sammen. Hun spiste av frukten på treet og tvang Adam til å spise av det også. Naturligvis ble Gud forbannet, og han kastet dem ut av hagen. Dette er hva han sa til Eva: “Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.” (1. Mosebok, 3:16). Så nå vet dere hvem dere har å takke for deres misnøye, kvinner. Dere er dømt til alltid å være mannens slave – noe vi skal komme tilbake til når vi snakker om Aristoteles – på grunn av hva dere alles stammoder gjorde. Trist, hva?

Hesiod sin Theagonia har en alternativ skapelsesberetning som preget gresk mytologi i lang tid fra den ble skrevet på 600-tallet fvt. Den er et langt dikt, satt sammen av en rekke lokale myter og tradisjoner. Her får vi blant annet en beskrivelse om hvordan kvinnen ble til og hvordan hun førte med seg ondskapen inn i verden.
Det hele begynner med at titanen Prometheus lurer Zeus ved å stjele den hellige ilden fra gudene og gi den til mennesket. Det følgende utdraget er fra “Greske myter og mysterier”, redigert av T. Frost.

Det naget ham dypt i brystet,
Zeus, tordneren fra oven, og harmen fylte hans hjerte,
da han så ildens langtrekkende glo hos menneskene.
Da skapte han, som hevn for ilden, et onde for menneskene.
Av jord eltet nemlig den navngjetne Låghalte [guden Hefaistos] frem et vesen,
lik en kysk ung kvinne, etter råd fra Kroniden.
Athene, gudinnene med strålende øyne, pyntet og innhyllet henne
i sølvskimrende kledning. Ned fra hodet
spredte hun med hendene ut  et rikt brodert slør, et under å skue.
Pallas Athene la deilige kranser om pannen,
flettet med blomstrer fra nysådde frø,
og om hennes tinning la hun en gullkrans
som den navngjetne Låghalte selv hadde smidd
kyndig med øvede hender i gunst til sin fader Zeus.
Miniatyrer i overflod prydet den, et under å skue;
av de utallige villdyr som sjø og land fostret opp,
hamret han inn de fleste – stor ynde lå strålende over det hele -
rene mirakler: De lignet lydende dyr i live!
Etter å ha skapt dette skjønne onde som hevn for et gode,
ledet han henne dit hvor de andre var, guder og mennesker.
Deilig var hun pyntet av den stråløyde, høygudens datter.
Undringen grep de udødelige guder og dødelige mennesker
ved synet av det storslagne bedrag, uimotståelig for enhver.
For av henne er kvinnens slekt, faktisk alt kvinnelig, utgått,
(av henne er kvinnenes fatale slekt og rase utgått).
De er ulykksalige når de herser med dødelige mann.
I ussel armod gir de ingen støtte, bare i mett overflod.
Slik biene i sine buede kuber før sine droner, som bare pønsker
på ondt, ved dag etter dag å haste omkring
fra morgen til kveld og legger de honningvite kaker,
mens dronene forblir der inne i kuben
og høster av andres slit til egen vom,
slik gjorde Zeus, tordneren fra oven, kvinnen
til et onde for dødelige menn: på kvinnevis forårsaker de
sut og smerte. Nok et onde skiftet han i stedet for et gode:
Han som i flukt fra samliv og kvinnenes uhellsvangre virke
nekter å la seg ekte, møter til slutt en stakkarslig alderdom
uten omsorg og pleie. Han lever nok fri for mangler,
men når han dør, deler fjernere folk i slekten alt han eier.
Han som i stedet har funnet sin skjebne i samliv,
og velger en kjærlig hustru etter sitt eget hjerte,
men for ham kvies ondt mot godt hele livsløpet ut.
Slumper han til å havne i ulykksalig ætt,
lever han livet gjennom med sorg i brystet; aldri forlater den
sinn eller hjerte, et uhelbredelig onde som den er.

“Theogonia”, i (Red) Frost, T. “Grekse myter og mysterier”. 2003. ss. 27-29.

Denne kvinnen fikk navnet Pandora, og i sin Arbeid og Dager, forteller Hesiod om hvordan Pandoras ble gitt i gave til Epimetheus (Prometheus’ bror) og hvordan hun – ved å åpne lokket på krukken sin – slapp all ondskap ut i verden.

“Also the Guide, the Slayer of Argus, contrived within her lies and crafty words and a deceitful nature at the will of loud thundering Zeus, and the Herald of the gods put speech in her. And he called this woman Pandora, because all they who dwelt on Olympus gave each a gift, a plague to men who eat bread. But when he had finished the sheer, hopeless snare, the Father sent glorious Argus-Slayer, the swift messenger of the gods, to take it to Epimetheus as a gift. And Epimetheus did not think on what Prometheus had said to him, bidding him never take a gift of Olympian Zeus, but to send it back for fear it might prove to be something harmful to men. But he took the gift, and afterwards, when the evil thing was already his, he understood. For ere this the tribes of men lived on earth remote and free from ills and hard toil and heavy sicknesses which bring the Fates upon men; for in misery men grow old quickly. But the woman took off the great lid of the jar with her hands and scattered, all these and her thought caused sorrow and mischief to men. Only Hope remained there in an unbreakable home within under the rim of the great jar, and did not fly out at the door; for ere that, the lid of the jar stopped her, by the will of Aegis-holding Zeus who gathers the clouds. But the rest, countless plagues, wander amongst men; for earth is full of evils, and the sea is full. Of themselves diseases come upon men continually by day and by night, bringing mischief to mortals silently; for wise Zeus took away speech from them.”

Hesiod. The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White. Works and Days. Cambridge, MA.,Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914. Lines 60-105

For et begredelig kvinnemenneske!

Platon, den store filosofen som levde i Athen mellom 428/27 og 348/47 fvt snakker om hvoran han mener kosmos ble til og fungerer i dialogen Timaeus. Her kommer han også med en fin tolkning av hvordan han mener kvinnen – som er underlegen mannen (Timaeus, 42a) – ble til. Platon mente at menneskets sjel var udødelig og når kroppen døde, ble sjelen gjenfødt i en annen kropp. Gjennfødelsen var hierarkisk, og siden mannen var over kvinnen, ble den første kvinnen til når en mann som ikke hadde vært god nok ble gjenfødt. (God i brtydningen “reflektert nok”). Platon sier dette når han skal forklare hvordan alle andre vesner enn mennesket (menn) ble til:

“Some men, once they had been incarnated, lived unmanly or immoral lives, and it is plausible to suggest that they were reborn in their next incarnation as women. That, therefore, was when the gods invented sexual desire…” (Timaeus, 90e-91a)
Menn som ikke brydde seg om tenkning og filosofi ble gjenfødt som enten fugler, landdyr eller fisker, i hierarkisk orden.

Denne tanken om at kvinner ikke var likestilt mennene utviklet Aristoteles videre. Aristoteles var Platons elev, og han gikk så langt som til å si at “kvinnen er et ufullkomment menneske”. Mannen er nemlig den aktive kraften i forplantningen, mens kvinnen er den passive. Derfor er mannen naturlig overlegen i forhold til kvinnen. Kvinnen har evne til å resonere, men hun kan ikke utvikle de intellektuelle dygder som skal til for å delta i politikk, så hun må holde seg i hjemmet.
Nå i nyere tider blant biologer er det mennene som blir sett på som ufulstendige mennesker, siden de har XY-kromosomer mens kvinner har XX.

350 kvinner ble dømt til døden i Norge under hekseforfølgelsene, og de fikk ikke stemmerett før i 1913. Men selv om de kanskje kan være uutholdelige til tider (sånn som Anette Hoff og Siv Jensen), skal vi være glade for å ha dem. Vi hadde ikke klart oss uten.
Fortidens menn hadde feil.

Så, kvinner, det er bra dere er som en god vin (ikke at jeg vet så mye om det, men jeg har hørt rykter): den blir bedre med årene.